Vi pakket, ryddet rommet vårt og dro rett til togstasjonen. Vi hadde beregnet i overkant av en time, men det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde å fikse billetter. Køene var langt fra hverandre, og vi gikk fra sted til sted og skjønte ikke hvor vi skulle, og selvfølgelig snakket de ikke særlig engelsk der heller. Etter hvert ble køene lengre også, og vi endte med å kjøpe billett til neste tog istedet for, og gikk for å finne noe å spise.
Togturen til Porto tok 2timer og 45min. Portugal er visstnok ikke så flinke til å ta vare på småstedene sine, og byene blir stadig prioritert. Det sies at skoler, hus, gårder og arbeidsplasser blir nedprioritert og mange steder er fraflyttet. Likevel så vi veldig mange fine steder. Det var store åkre, hvite murhus, hester, appelsintrær og flotte skoler, men også gamle og falleferdige bygninger..
Da vi kom fram skulle vi ta metro til hotellet. Undergangen ned til metroen så ganske skummel ut, og vi skjønte ikke billettautomatene. Fikk etterhvert hjelp fra en uteligger, som fikk litt penger som takk for hjelpen. Hotellet var rett ved metrostoppet, så vi fant det fort, men da vi kom inn viste det seg at det var skjedd en feil.. Vi hadde booket hotell for mars, og ikke februar, som planlagt. Krise! En av de to som sto i resepsjonen fortalte at de også hadde et hotell litt lenger oppe i gaten, som de ringte til, og fant ut at de hadde tre enerom for denne perioden. Supert! Mannen kjørte oss dit, og sørget for at vi betalte ca det samme som vi skulle gjort på det andre hotellet (selv om standarden sannsynligvis var en del høyere).
Vi fant oss fort til rette på rommene, og tuslet ut litt senere for å spise. Etterpå skulle vi finne en matbutikk for å finne noe snacks for kvelden, men vi visste ikke helt hvor vi skulle lete, og så etter noen å spørre. Vi fant en jente på vår egen alder, som tilbød seg å følge oss fordi hun selv også var på vei for å kjøpe sigarettpapir..
Vi var et stykke inn i den første mørke bakgaten før vi merket at ikke alt var som det burde. Jenten virket noe forvirret og det var umulig å se henne i øynene. Hun gikk fort. Det viste seg at jenten var ruset, og at vi nå var i et område vi ikke kjente i det hele tatt. Etter å ha fortsatt inn i den neste bakgaten, angret vi. Vi ville ikke være med hene til hvor hun nå hadde tenkt at vi skulle, men vi kunne ikke gå heller, for vi visste jo ikke veien ut igjen. Endelig kom vi til butikken, og vi bestemte oss for å bli der en stund så jenten kunne gå sin vei før vi kom ut igjen. Vi så henne finne det hun skulle ha, betale og gå ut av butikken. Vi roet oss litt ned, og tuslet litt rundt og kikket etter det vi skulle ha. En liten stund senere var jenten inne mellom hyllene igjen. Vi ventet til hun var ute igjen før vi fant en dame som ville hjelpe oss å finne veien tilbake så vi kom oss trygt tilbake til hotellet.
En mann i 50-60årene sto ved kassen for å betale. Han hadde blått hår, fargerike klær og var veldig tynn (litt Jan Teigen-kropp?), og så muligens ruset ut, han også. Han hadde med seg en liten jente på kanskje 5-6år. Hun gikk i tilsvarende klær som han, og hadde rødt utslett i ansiktet og blanke øyne. Kanskje hun hadde feber? Vi fikk helt vondt av henne.
Så ble det endelig vår tur, og vi betalte, og gikk ut med vår nye guide. Da så vi jenten igjen. Hun kom full fart inn i butikken, så oss med vår nye guide, og forsvant. Hun ga sikkert opp å få oss med til hvor det nå var, og det var helt sikkert like greit.
Vi kom oss vel tilbake til hotellet til slutt, men var temmelig skjelven, alle tre. Godt å ha enerom og å kunne snakke med kjærestene våre, da 