Dag 11 – Første dag ute i praksis

Jeg havnet som sagt i den barnehagen lengst borte, og idag var dagen for å prøve seg på den lange turen. Jeg sto på busstoppet, og prøvde å finne ut hvor langt det var til det stoppet jeg skulle av på, men kunne ikke finne stoppet i det hele tatt, så jeg tok noe som lignet, og som det var bilde av et tog ved siden av. Det var heldigvis riktig, men jeg så ikke noe togstasjon, så jeg måtte spørre meg fram. Da jeg kom fram sto det allerede et tog der. Siden jeg allerede hadde sjekket at bare to tog gikk forbi der (50% sjanse for å havne på riktig tog), tok jeg en sjans, og hoppet på, og spurte første person om det toget stoppet på riktig stasjon. Det gjorde det ikke, men heldigvis gikk det i samme retning, og jeg kunne sitte på lenge, før jeg måtte bytte, for å fortsette til mitt stopp.

Jeg brukte en halvtime på å finne barnehagen da jeg endelig var framme på riktig stopp. Vel framme i barnehagen skjønte de ikke hvem jeg var i det hele tatt, og mannen i resepsjonen kunne ikke engelsk. Han mente at det var to personer i bhg som kunne engelsk, og hun ene var syk. Etter 10 min fant de en engelsklærer som kunne føre meg til riktig rom, som viste seg å være rett rundt hjørnet.

Min kontaktperson i barnehagen snakker helt grei engelsk, men ikke noe mer. De to assistentene der snakker omtrent ingenting. En del av barna tok kontakt med meg, og jeg tok av og til kontakt med de også, men det var veldig vanskelig å skjønne hva de sa. Jeg har ikke noe spesielt ansvar, og får heller ikke konkrete beskjeder om hva som skjer, så stort sett suller jeg rundt og observerer. Jeg gikk sånn til klokken var 12. Da fikk jeg beskjed om å følge en annen fordi barna i “min klasse” skulle sove. Hun jeg nå skulle følge viste seg å være student, og like gammel som meg selv, og heldigvis snakket hun mer engelsk. Vi måtte sitte en time i mørket og passe på hennes klasse, som også skulle sove, men ikke like lenge. Vi snakket om alt mulig. Hun heter Ana, og spurte om hvordan Norge var, om været, husene og litt om barnehagene. Da vi kom til kjærestesnakket, lo hun høyt og mente at “Ola” – dét var et rart navn, det. På portugisisk sier de “Olá” til “hei”, så kan jo i grunnen forstå det, men hennes kjæreste heter Nunu (?), som høres ut som et kallenavn eller kanskje et navn fra en dårlig barnebok eller film, som feks teletubbyene (heter ikke støvsugeren der noe lignende?).

Håper jeg skal være med hennes klasse imorgen også. Jeg ble spurt av min øvingslærer om jeg ville være med Ana sin klasse når de har engelsk. Det tror jeg hadde vært artig.