Dag 8 – En dag i busskortkø

I dag skulle vi kjøpe busskort. Vi dro til kontoret vi fikk utpekt ut igår, og gikk inn. Da vi hadde trukket kølapper, løp jeg ut for å finne et sted jeg kunne ta passfoto. Susanna var den eneste som hadde fått beskjed om å ta med passfoto fordi hun visstnok skulle være den eneste som kunne få “Sub23 (under 23)-”kortet. Jeg fikk beskjed om at det lå 2-300m unna, men følte at jeg gikk og gikk da jeg lette etter det.

Til slutt fant jeg det. Det var en bitteliten butikk. Det han bilder overalt på veggene, men det var i grunnen ikke spesielt fine bilder. Lyset var flatt, og jeg tenkte at jeg sikkert kunne gjort flere av de bedre selv.. En gammel mann sto bak disken. Han spurte meg på portugisisk om jeg skulle ha passfoto, og jeg svarte “si”, og spurte om han snakket på engelsk. Det gjorde han ikke, så da ble det spansk på meg i dag også. Jeg klarte å spørre om og å skjønne det aller meste bortsett fra når jeg satt foran kamera og måtte ta hodet opp og ned. Da måtte han vise på seg selv eller på meg hva han mente. Det så ikke ut som om han endret lysinnstillingene noen gang, og da han skulle vise meg hvordan bilde ble, måtte jeg vise han hvor knappen var. Vi gikk ned igjen, og etter et lite minutt kom han med bildene på papir. Kundene før meg var sikkert noe mørkere i huden, for lyset var ikke riktig innstilt, og jeg så bleik og svett ut. Kjapt og greit gjort, men det var virkelig ikke noe fint bilde. Men men. Det er bare et passfoto, og skal heldigvis ikke henge på noens vegg…

Så var det tilbake til busskortkøen. Det var fremdeles ca 10nr igjen før det var min tur, så jeg måtte fremdeles vente. I mellomtiden hadde Kine funnet ut at hun også måtte ha bilde, så hun måtte ut av køen, trekke ny kølapp og gå til samme plass som jeg hadde vært for at også hun skulle få bilde.

Da det endelig ble min tur kom jeg til en mann som ikke snakket engelsk i det hele tatt. Han sa noen ord til sidemannen, og jeg fikk gå bort dit istedet for. Han snakket heller ikke engelsk. På delvis spansk, delvis engelsk og til tider et forsøk på portugisisk ble vi enige om at jeg fremdeles var 23 år, og at jeg da får “sub23-”kortet. Jeg prøvde å fortelle at jeg skulle utenfor Lisboa også. Jeg fant et bilde av et tog i en brosjyre i vesken min, og forsøkte å fortelle at jeg skulle ha praksis i Cascais, og derfor måtte ha tog inkludert på kortet mitt. Det tok sin tid, men til slutt fikk jeg kortet. Det jeg måtte gjøre da, var å stille meg i en ny kø for å få betale. Susanna ble med bort, og vi fikk hjelp samtidig i hver vår kasse. På min fantastiske spansk klarte jeg med mye om og men å forklare hva både jeg og Susanna skulle ha. Steike, så praktisk det er å kunne noen ord og setninger på det språket!

Vi trakk lapp om hvem som skulle i hvilken bhg idag. Jeg havnet i den lengst borte… Jaja.. Får endret døgnrytmen da ihvertfall siden det tar en time å komme seg til barnehagen…

Da vi var på vei hjem igjen var det gått 5 timer siden vi forlot kollektivet, og vi var skrubbsultne. Vi stoppet vet noe som så ut som en liten kafé og bestilte hver sin burger med tomat på. Kjøttet var ikke brunt helt gjennom, men vi spiste det likevel fordi vi var så sultne. Angret litt på det i etterkant, og vi har nå gått og kjent “hm.. Føler jeg meg bra nå? Har jeg kanskje bittelitt vondt i magen? Eller kvalm, kanskje? Kanskje jeg faktisk er litt kvalm..!?” Den slags tenkning hjelper nok ikke særlig.

På veien hjem kjøpte vi inn litt drikke til kvelden siden vi er invitert bort til nabokollektivet. 1 sekspakning med Corona kostet mindre enn 7€! Vi fant også priser helt ned i 1,30 for en enlitsers kartong vin og rundt 2€ for en flaske med lokal vin. Hm.. Sprøtt..

Nå er det visst dusjing på gang her før vi stikker bort til de andre. Snakkes.