Jeg er invitert i bursdag. Det snakkes om bursdagstøy? “Bursdagstøy”? Hva er egentlig det?
Da jeg var 1 år var det mest sannsynlig kjole. Mamma eller pappa kledde meg opp og sørget for at klærne jeg hadde på meg var rene og fine, og mest sannsynlig også nye, siden jeg, som andre barn i den alderen, vokste fort.
5åringen Ronja hadde også kjoler. Ordene bursdag og kjole var vel mer eller mindre synonymt, tror jeg. Ihvertfall hang de godt sammen. Favorittkjolen hadde blå som grunnfarge, og jeg hadde fin silkesløyfe i håret.
Som 10åring var jeg noe mer aktiv selv når det gjaldt utvelging av klær til bursdag. Jeg hadde et yndlingssmykke, et yndlingsarmbånd og selvfølgelig måtte man ha en fin kjole sammen med dette. Yndlingskjolen her var en hvit kjole med matroskrage og stort skjørt som Vigdis mest sannsynlig brukte veldig lang tid på å stryke (for det husker jeg at hun måtte).
15åringen, Ronja, hadde ikke så lyst til å gå i bursdag, og heller ikke til å gå i kjole. Skjørt funket fint i sommerferien, men lite ellers, og kjole var nærmest ikke-eksisterende i mitt klesskap, så jeg endte som regel i bukse.
Da jeg ble 20 år gikk jeg fremdeles lite i skjørt. Jeg hadde et som Vigdis hadde hjulpet meg med å sy en gang, og noen flere…som stort sett bare ble brukt i ferier…
Jeg har, til tross for dette, noen venninner som lenge har påstått at jeg “egentlig er et kjolemenneske”. Jeg har selvfølgelig alltid nektet for dette, men nå begynner jeg å tvile… Plutselig har jeg lyst til å gå i kjole! I sommer kjøpte jeg faktisk flere fine kjoler, og jeg har stadig lyst på flere. Det gjelder i grunnen skjørt også.
Hva skjer med meg? Jeg har til og med foreslått for en venninne å ha kjolefest!
