Det blir stadig påpeket i barnehagen at jeg snakker anderledes enn barna der. De er nemlig trøndere så godt som alle sammen. Jeg er blitt spurt “Hvilket land kommer du fra?” “Kan du egentlig snakke skikkelig norsk?” (eh…hallo? Er trøndersk liksom mer norsk?), “Hvorfor bor du her?”, “Hvorfor snakker du med sånn: RRRRR?”, og de kommer stadig med morsomme kommentarer “Æ e óg fra Bergen, for æ kan si sånn: “Jeg er fra BeRRRRgen!”".
Det er også blitt en del diskusjoner om dette med dialekter.
(For å anonymisere bruker jeg her j(jente), g(gutt) og deretter et tall for alder og et tall for å skille de ulike barna fra hverandre, og stedsnavn er også byttet ut)
j41 – “jeg så Nemo på tv i går!”
j42 – “Jeg også. Den var på Disney Channel.”
j41 – “Nei, den var på Playhouse Disney!”
j42 – “Jammen det kan ikke jeg si, for jeg er fra Oppdal!”
En dag ble det sunget Rosenborgsanger i barnehagen.
jeg – “Kan dere ikke synge Brannsangen i stedet for?”
g51 – “Men jeg kan ikke den. Kan ikke du heller synge den?”
jeg – “joda, men da må dere synge med. Ok?”
(rå latter hørtes fra en av de andre ansatte som sto på kjøkkenet og hørte på)
Idag sang de på Rosenborgsangen igjen. Jeg spurte igjen om de ikke heller kunne synge Brannsangen. Det ble helt stille en liten stund…før det viste seg at det faktisk VAR en som kunne sangen! Kult! Så dermed ble det snart allsang på brannsangen i barnehagen.
Hva? Sier du at jeg påvirker barna? Nei, nei, nei! Ikke tal om!
En dag kom en mor smilende bort til meg, og sa at jeg nok hadde påvirket 4åringen hennes litt. Nå hendte det nemlig at hun hørte bergensk også bland all østlandsken i datterens lek :p
Jaja…det er sånt som skjer…